Sosiale modellen

Den sosiale modellen anser at ulikheter i sosiale levekår og samfunnsforhold, ikke minst gjennom hvordan de påvirker barnefamilienes levekår, er de vesentlige faktorene for utvikling av psykopatologi. Nettverksbygging, sosial integrasjon og levekår i lokal- og storsamfunnet er avgjørende både for forebygging og behandling av tilstandene. I familieterapi legger man vekt på familien som et system med subsystemer. Behandling er oftest målrettet i forhold til et identifisert problem, der man søker å gjennomføre enkeltendringer som igjen på en uspesifikk måte skal gi endring til hele systemet. I de andre kliniske medisinske spesialitetene knyttes symptomer og funn systematisk til somatiske sykdomsprosesser på en oftest teoretisk ukontroversiell måte. Slik er det altså ikke i psykiatrien. Blant fagfolk har de ulike modellene sine varme tilhengere og arge motstandere, som gjensidig har støttet og bekjempet hverandre. Mange har på en eklektisk måte integrert modellene etter behov. Andre har polarisert med ensidighet og fiendtlig holdning til alternativene, og handlet mer ut fra en ideologisk overbevisning enn fra dokumentert kunnskap.

Behandling innenfor den sosiale modellen er basert ofte på grupper, det dreier seg om systematisk terapi eller etablering av ansvars grupper for mennesker med langvarige lidelser. Sosiale tiltak som støtter rundt i hverdagsliv, hjelp til å skaffe jobb eller aktivitets ( nettverksbygging)